Løgner vi forteller oss selv

Jeg jobber mye med folks løgner. Historier klientene mine forteller seg selv som spenner bein på dem og hindrer dem i å nå sine mål. Kort sagt er det selvsaboterende tanker. Jeg vet mye om det, for jeg har dem selv også. Og jeg begynner å bli veldig god til å avsløre dem, både hos meg selv og andre.

Nivåer av tanker

Sånn jeg ser det finnes det et slags hierarki av løgnaktige tanker. Først har vi de små hverdagsløgnene. Unnskyldningene vi bruker for å oppnå kortsiktig behag i stedet for langsiktige resultater. «Jeg er for sliten til å lage middag.» «Jeg har ikke tid til å trene.» «Jeg fortjener å kjøpe denne, selv om jeg egentlig ikke har penger til den.» «Han har sikkert ikke tid til å snakke med meg.» når du egentlig vil ringe en venn. -Og så ser du heller enda en episode av serien din.

Men under disse unnskyldningene ligger det noe mer. Det er mer ubehagelige tanker, som vi helst vil unngå. Tanker som vi tror er sanne (men som ikke er det!) – overbevisningene våre. De kan være både bevisste og ubevisste. Og de får med seg følelsene på laget – ubehagelige sensasjoner i kroppen. Knute i magen, klump i halsen, kvalme eller spenninger. Som igjen gjør at vi tror enda mer på tankene. Dette kalles emosjonalisering. «Fordi jeg føler det, så må det være sant.»

Hvilke overbevisninger er det vi har med oss?

De overbevisningene jeg snakker om her handler om oss selv og vår plass i verden. Om verdensbildet vårt, og forholdet vårt til det som er ukjent for oss. Gjengangere er for eksempel: «Jeg er ikke god nok.» eller «Jeg er ikke verdig til å motta kjærlighet.» Andre kan være: «Jeg kan ikke få det jeg vil ha.» «Verden er imot meg.» «Gud har forlatt meg.» «Jeg mangler tilhørighet.» Disse er smertefulle å ha med seg, så vi gjør det vi kan for å unngå dem. Her har vi mange unngåelsesstrategier – distraksjoner, trøstespising og prokrastinering for å nevne noen få, men vanlige. Og det følger frykt med disse tankene, frykten er stor for at de faktisk er sanne.

Hvordan oppstår de?

Mange av disse overbevisningene kommer gjerne fra barndomstid. Når du er barn er du en liten svamp for læring. Ikke bare for å gå, snakke, lese, skrive og regne. Men også for livet, hvordan verden virker. Det er mye du ikke forstår enda, og impulsen er ofte å ta ting personlig. Når noe ubehagelig oppstår tar vi fort lærdommen til oss «Jeg gjorde noe feil.» eller «Jeg er feil.» Det trenger ikke å være store traumer som ligger til grunn for dette, det kan for eksempel handle om skuffelse eller ulike typer tap. Barn mistolker også ofte situasjoner de ikke forstår, og trekker dermed feil konklusjoner.

Slike konklusjoner kan også komme fra kulturell og/eller sosial betinging. Fra ulike rolleforventninger, for eksempel. Eller hvis du får høre noe mange ganger, som «Penger vokser ikke på trær.»

Og når konklusjonen er tatt, løgnen har oppstått, så stopper det ikke der. Da begynner hjernen å samle bevis for at konklusjonen stemmer. Den finner bekreftelser og overser avkreftelser. «Se der ja – jeg er alltid uheldig.» «Det var det jeg visste, jeg er annerledes.» Og opp gjennom årene samles det bevis, og det emosjonaliseres, og løgnen, eller feilkonklusjonen, blir godt integrerert og føles bare mer og mer sann. Og den får lov til å ligge og styre oss – helt ubevisst.

Hvordan kvitter vi oss med feilkonklusjonene våre?

Vel – aller først må de avsløres. For å kunne gjøre noe med dem, må vi vite hva de er. Da gjør vi det som kalles avdekking. Da handler det ikke lenger bare om tankene våre, historiene vi forteller oss selv, men også hva vi tenker og føler om tankene, såkalte metatanker. Og når vi har avdekket dem, finnes det noen steg vi kan ta videre. Noen ganger kan det være bra å finne tilbake til opprinnelsen, og rydde litt opp i det som skjedde i fortiden. Men det er ikke alltid nødvendig å gå til fortiden. Vi jobber bevisst med at dette er bare tanker, gamle konklusjoner, ikke sannheten. Vi jobber med å de-identifisere oss fra disse tankene, vi må gjenkjenne emosjonalisering og det at vi har bygget opp falske bevis. Da er det mulig å gi slipp på løgnen.

En klient kom en gang med en vakker metafor for å gi slipp på disse løgnene. Se for deg en opp ned pyramide. Spissen på pyramiden er den opprinnelige løgnen, og så bygges resten av pyramiden opp av bevisene du har samlet, så den blir stor og tung og ruvende. Når du jobber med den opprinnelige løgnen, den nederste steinen, og fjerner den, kan hele byggverket rase sammen. Og da blir det plass til mer av deg, den du egentlig er.