“Better the devil you know” er et uttrykk på engelsk. Min tolkning av dette er at vi holder oss heller til det vi er vant til, det vi kjenner, enn å begi oss inn på noe som er nytt og ukjent -og potensielt “farlig”. Og lite har vel vært mer sant. Det er nettopp det hjernen vår gjør, holder oss til det som er kjent, fordi det er det som oppleves som trygt. Dette gjelder også når det som er kjent er til ulempe, er skadelig eller begrenser oss.
Det som er ukjent kan være for eksempel hva som vil skje i fremtiden, eller hvordan andre mennesker vil reagere på det vi foretar oss. Og når vi er redd for disse tingene kan det oppstå en hel haug med “bivirkninger”: Vi blir prøver å gjøre alle til lags (bortsett fra oss selv), vi blir overdrevent selvkritiske, vi har vanskelig for å ta avgjørelser, vi lar være å gjøre ting vi egentlig har lyst til. Eller vi blir værende i noe som ikke er bra for oss – et toksisk forhold, en jobb som bryter oss ned. Og alt dette fordi det virker så skummelt å gjøre noe der vi ikke kjenner utfallet. Det er jo akkurat dette som kan gjøre endringer så vanskelig.
Så hvordan kan du da vite om du føler motstand mot noe fordi det du er redd for det ukjente eller fordi du rett og slett ikke har lyst?
Her er et par av mine eksempler:
Hoppe i fallskjerm:
Er jeg redd for det? Ja. Har jeg egentlig lyst til det? Nei. Konklusjon: Jeg skal ikke hoppe i fallskjerm.
Snakke i forsamlinger:
Har jeg vært redd for det? Ja, enormt. Trodde jeg at jeg hadde lyst til det? Nei. Men dette ble en nødvendighet i jobb. Så jeg gikk gradene. Fra å være stum som en østers, til å åpne munnen i møter, til å holde presentasjoner, til å lede møter, til å undervise. Og nå er jeg ikke så redd lenger. Nå drømmer jeg om å bli skikkelig god til å holde foredrag. Og jeg vet også at for å bli god til noe må jeg øve på det.
Hvordan vet jeg hva jeg vil og ikke vil, og hva som er frykt? Ved å spørre meg selv, og ta det svaret som kommer, kjenne etter i kroppen, rette fokuset innover. Svarene ligger der, det gjelder bare å finne dem. Og hvis du ikke er vant til å lytte innover, er det lurt å starte med små avgjørelser. De som ikke har kjempestor betydning for deg. Og det er ikke sikkert at svaret kommer som et tydelig “ja” eller “nei”. Det kan være en ørliten kribling i magen, eller at det strammer seg litt i kjeven. Det kan være en assosiasjon eller et minne som kommer opp. Vær tålmodig med deg selv når du skal ta imot og tolke dine egne svar og signaler. Følg det du kjenner og legg merke til hva som skjer når du gjør det. På denne måten kan du bygge opp mer og mer tillit til dine egne svar, og de vil også komme lettere til deg etter hvert.
Hva om du vet at du egentlig har lyst til å gjøre noe, men at frykten holder deg tilbake?
Da gjelder det å stille deg selv spørsmål som øker bevisstheten, og å se på gevinster og kostnader. Hva ville du gjort hvis du visste at det gikk bra? Hva kan du oppnå ved å gjøre det? Hva vil det gi deg? Hvilke positive konsekvenser vil det få hvis du gjør det til tross for frykten? Hva vil det koste deg å la være å gjøre det? Hvilke ulemper medfører det nå og i fremtiden å fortsette med det du gjør nå i stedet for det du egentlig vil? Hvilke ringvirkninger vil det få hvis du gjør det/ikke gjør det? Hvilket råd ville du gitt barna dine eller en god venn?
Vi tar alle mange små og store valg i løpet av livet, ja, i løpet av en dag. Og husk dette: Vi kan ikke unngå valgene. Når du lar være å gjøre noe er det også et valg, uansett hva som er begrunnelsen, og hva du sier til deg selv. Er du en som blir stående på perrongen og se tog etter tog stoppe og reise videre uten å tørre å gå om bord? Jeg gjorde det, lenge. Ikke gjør som jeg gjorde, men lær deg å finne og følge din egen magefølelse, i stedet for å fortsette å gjøre det du tror andre forventer.
Comments